Dagen jeg ikke lo

20150108-_mg_4574Mamma angsten. Den er litt tabu, men i min relativt korte erfaring i rollen så er jeg omringet av mødre som sliter med stress. Hvem skulle trodd at det å være hjemme med tre friske barn hver dag skulle resultere i noe annet enn følelsen av å ha funnet meningen med livet. Jeg forstod det for alvor den dagen Mannen kom hjem og sa:

-How was you day?
-Jeg lo ikke i dag. Ikke en eneste gang. Ikke et knegg.

For angsten er der på ordentlig, og jeg har til nå klart å le vekk det meste. Gravid med tvillinger og en 7-måneder gammel baby i armene: hahahahaha. La Mannen ta doktorgrad og få tre barn samtidig: hahahahaha. Flytte til Canada uten subsidierte barnehager: hahahahaha. Hverdagen: hahahaha. Jeg går rundt med en knute i brystet og et behov for tårer jeg ikke fikser å presse ut ordentlig, så latter er hendig. Om natten vekkes jeg enten av barn eller av meg selv, og sovner ikke igjen fordi det er så mye å tenke på. Jeg savner Norge og mine folk. Jeg savner jobben min. Jeg savner å være herre over egen tid.

-Mindfullness, sier Mannen.
-Fuck off, sier jeg.

Han er jo selvfølgelig inne på noe, men velmente råd går for døve ører når jeg er på døgn 1305 uten fullstendig søvn. Mindfullness, pøh.

Husmødre rundt meg gjør alt fra å røyke medisinsk marihuana til å strikke ustanselig. Jeg prøver å lese the New Yorker sående ved kjøkkenbenken eller strekker nakken mot solen. Eller skriver blogg. Vi finner alle våre pusterom i hverdagskaoset.

Men angsten, den dagen jeg ikke lo, da ingenting hjalp, den var skikkelig fæl. Den dagen, en tirsdag, når mannen er på jobb fra 0600 til 1730, da alle skrek etter det lille ekstra og jeg allerede var tappet for energi. Da Storebror for n’te gang ikke ville høre etter, da klokken var 16 og jeg stod midt i middagen mens Lillebror og Lillesøster hang i hvert sitt bein og ville opp, da smalt det. Hardt. Jeg snerret til barna mine. Som en ulv som ville skremme dem skikkelig. Jeg hadde lyst til å slå og bite, men jeg er voksen og voksne gjør ikke sånt. Så jeg snerret alt jeg orket. Med ville øyne. Mammaulven. Mammatrollet. Hun er fæl og hun kommer plutselig når alle nerver er på høykant, blodtrykket har sprintet i flere døgn og den siste dråpen faller i begeret. SNERR!!!!!! Tre sett trillrunde øyne som ser opp på meg før to begynner å ule og en sukkersøtt smiler og sier:

-Hi, mamma.

Faen. En tur ut på balkongen, lukke døren, noen dype drag frisk luft ned i lungene, returnere til kaoset.

-I’m sorry. I’m sorry. I’m sorry. Mamma er dum. Mamma blir så sliten av og til. Det var ikke meningen å skremme dere. Det er ikke deres feil. Mamma var kjempedum. Unnskyld.

Tre barn i fanget, min lille bukett. Det beste som har skjedd meg og det verste som har skjedd blodtrykket mitt.

To timer senere.
-How was you day?
-Jeg lo ikke i dag. Ikke en eneste gang. Ikke et knegg.

Han hadde ikke fått av seg skoene før jeg forsvant inn på badet, låste døren, tappet badekaret og trykket inn i Google:

Mindfullness.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s