Mammaparadokset

20160113-img_0421Hver uke har jeg en dag uten barn. Fridagen. Den brukes til å jobbe. I mellom 6-7 timer kan jeg sitte uforstyrret med prosjekt Forsørge-Familien, mine egne deilige timer. Da jeg var i mammaperm hadde jeg ikke fridager på lørdager, da var det andre ting som ga fri. Som legebesøk. En dag fikk jeg en av persiennene i hodet, jeg dro den opp og den datt ned. Rett i skallen. Vi har store vinduer, persiennen er 2 m x 4 m og laget av tre, så den veier noen kilo. Ut stod det legen kalte et egg. Rett på bussen til legevakten med streng beskjed av Mannen om å ikke prøve å lese eller se på skjerm. Han var redd jeg hadde fått hjernerystelse, eller kanskje brudd i skallen. Det eneste jeg tenkte mens jeg rullet mot byen med skallebank var hvor utrolig deilig det var å ha fri. Jeg skulle til legen og sitte et uvisst antall timer å vente. Helt alene. Helt stille.

Nå har jeg barnefri på lørdager. Hele uken jobber jeg meg gjennom barneoppdragelse og husholdnings logistikk med et mål for øyet: Lørdag. Jeg elsker det, sitte alene, høre på musikk, lese, skape, jobbe. Akkurat som før. Mannen tar seg av barna og det eneste jeg ser til dem er ymse sms han sender fra dagen deres. Rundt 6 av ukens 168 timer er jeg mer enn 10 meter fra barna mine, og det absurde er at jeg savner dem så mye at hver gang mobilen sier ping med et nytt bilde hjemmefra gråter jeg en skvett. Mammaparadokset.

Advertisements