Nei, nei, nei, nei, neeeeei

img_2891Nei. Vi skal ikke si nei. Ikke til barna, de er for små til å forstå. Dessuten hører de ikke etter når vi prater, de er visst for små til det også. Ifølge en dame på internettet er dette fordi du helst skal gi dem korte og konkrete beskjeder. Som når jeg prøver å forklare Storebror at han må plukke opp alle lekene, men ordlyden blir noe sånt som:

-Storebror, nå må du plukke opp alle lekene. Det blir ikke plass til flere leker på gulvet hvis du ikke plukker opp de du helte ut for fem minutter siden. Nei, ikke hell ut den boksen, plukk opp de andre først. Vær så snill, kan du rydde opp de lekene. Vær så snill. VÆR SÅ SNILL. Vææææææær så sniiiiiiiil ikke hell ut den boksen. NEEEEEI! Rydd dem bort ellers tar jeg bort alle lekene!

Jeg vil også nevne at dette skjedde. Jeg tok vekk ALLE lekene deres. Hver eneste lille ball, lego, bil, alt. I et raserianfall over at de stadig ignorerer alle bønner om å VÆR SÅ SNILL rydd opp lekene fra stuegulvet. Alt for døve ører. Brukte en sliten time etter leggetid på å rydde og sortere så alt fikk plass i et hjørne av soverommet vårt. Hva skjedde neste morgen? Ingenting. De bare lekte med putene i sofaen, teppet på gulvet, skjeene ved spisebordet og hverandre. Et og annet spørsmål om ikke lekene kom tilbake den dagen, men ingen sorg, bare lett heving av skuldre og tilbake til leken de fant på. Konklusjon: Trusselen hadde null effekt. Trusler funker vel stort sett sånn.

Det Storebror hører når Mamma prater:

-Blablabla blabla blablablablabla blablablablablablablablabla blablablablablablabla blablablablablablablablabla bla blablablabla blablablablablablablabla blablablablablablablablablabla blablablablablablablablablablabla blablabla bla blablabla blablablablabla blablabla blablablablablablablaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa. NEI! Alle lekene bort!

Det blir for mye informasjon, og informasjonen går for døve ører. I steden blir jeg møtt med et apatisk blikk som straks finner bedre ting å se på. Som den tredje boksen med leker han enda ikke har tømt utover stuegulvet. Så nå trener jeg på å ikke si nei. Ikke ha trusler. Bare korte instruksjoner. Fra nå av skal samtalene gå sånn:

-Leker.

Han vet at han skal rydde lekene allerede, det sier også damen på internettet. Kanskje virker det. Hvis ikke så vet jeg at de i alle fall ikke trenger all de forbaskede lekene, så da kan de jo bare fjernes. Ingenting å rydde, ingenting å mase på.

 

Advertisements