Hei i Norge!

e20170702-KNY_2557-Edit

Ha! Det var lenge siden! Jada, skulle nok ha skrevet før, men livet kom i veien og jeg ble travel med andre ting. Som å planlegge en 10 ukers tur til Norge alene med tre barn. Nå er vi inne i fjerde uken, og det er kos, litt bråk, men mest deilig å være hjemme. Vi spiser jordbær og går sakte. Barna snakker fortsatt bare engelsk, så hvis noen der ute har gode råd og tips for å motvirke at morsmålet (tross alt!) ikke blir glemt, gi lyd! I mellomtiden tar vi en is, noen fler jordbær og nyter regnet som strømmer i hovedstaden.

Advertisements

Nei, nei, nei, nei, neeeeei

img_2891Nei. Vi skal ikke si nei. Ikke til barna, de er for små til å forstå. Dessuten hører de ikke etter når vi prater, de er visst for små til det også. Ifølge en dame på internettet er dette fordi du helst skal gi dem korte og konkrete beskjeder. Som når jeg prøver å forklare Storebror at han må plukke opp alle lekene, men ordlyden blir noe sånt som:

-Storebror, nå må du plukke opp alle lekene. Det blir ikke plass til flere leker på gulvet hvis du ikke plukker opp de du helte ut for fem minutter siden. Nei, ikke hell ut den boksen, plukk opp de andre først. Vær så snill, kan du rydde opp de lekene. Vær så snill. VÆR SÅ SNILL. Vææææææær så sniiiiiiiil ikke hell ut den boksen. NEEEEEI! Rydd dem bort ellers tar jeg bort alle lekene!

Jeg vil også nevne at dette skjedde. Jeg tok vekk ALLE lekene deres. Hver eneste lille ball, lego, bil, alt. I et raserianfall over at de stadig ignorerer alle bønner om å VÆR SÅ SNILL rydd opp lekene fra stuegulvet. Alt for døve ører. Brukte en sliten time etter leggetid på å rydde og sortere så alt fikk plass i et hjørne av soverommet vårt. Hva skjedde neste morgen? Ingenting. De bare lekte med putene i sofaen, teppet på gulvet, skjeene ved spisebordet og hverandre. Et og annet spørsmål om ikke lekene kom tilbake den dagen, men ingen sorg, bare lett heving av skuldre og tilbake til leken de fant på. Konklusjon: Trusselen hadde null effekt. Trusler funker vel stort sett sånn.

Det Storebror hører når Mamma prater:

-Blablabla blabla blablablablabla blablablablablablablablabla blablablablablablabla blablablablablablablablabla bla blablablabla blablablablablablablabla blablablablablablablablablabla blablablablablablablablablablabla blablabla bla blablabla blablablablabla blablabla blablablablablablablaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa. NEI! Alle lekene bort!

Det blir for mye informasjon, og informasjonen går for døve ører. I steden blir jeg møtt med et apatisk blikk som straks finner bedre ting å se på. Som den tredje boksen med leker han enda ikke har tømt utover stuegulvet. Så nå trener jeg på å ikke si nei. Ikke ha trusler. Bare korte instruksjoner. Fra nå av skal samtalene gå sånn:

-Leker.

Han vet at han skal rydde lekene allerede, det sier også damen på internettet. Kanskje virker det. Hvis ikke så vet jeg at de i alle fall ikke trenger all de forbaskede lekene, så da kan de jo bare fjernes. Ingenting å rydde, ingenting å mase på.

 

Mammaparadokset

20160113-img_0421Hver uke har jeg en dag uten barn. Fridagen. Den brukes til å jobbe. I mellom 6-7 timer kan jeg sitte uforstyrret med prosjekt Forsørge-Familien, mine egne deilige timer. Da jeg var i mammaperm hadde jeg ikke fridager på lørdager, da var det andre ting som ga fri. Som legebesøk. En dag fikk jeg en av persiennene i hodet, jeg dro den opp og den datt ned. Rett i skallen. Vi har store vinduer, persiennen er 2 m x 4 m og laget av tre, så den veier noen kilo. Ut stod det legen kalte et egg. Rett på bussen til legevakten med streng beskjed av Mannen om å ikke prøve å lese eller se på skjerm. Han var redd jeg hadde fått hjernerystelse, eller kanskje brudd i skallen. Det eneste jeg tenkte mens jeg rullet mot byen med skallebank var hvor utrolig deilig det var å ha fri. Jeg skulle til legen og sitte et uvisst antall timer å vente. Helt alene. Helt stille.

Nå har jeg barnefri på lørdager. Hele uken jobber jeg meg gjennom barneoppdragelse og husholdnings logistikk med et mål for øyet: Lørdag. Jeg elsker det, sitte alene, høre på musikk, lese, skape, jobbe. Akkurat som før. Mannen tar seg av barna og det eneste jeg ser til dem er ymse sms han sender fra dagen deres. Rundt 6 av ukens 168 timer er jeg mer enn 10 meter fra barna mine, og det absurde er at jeg savner dem så mye at hver gang mobilen sier ping med et nytt bilde hjemmefra gråter jeg en skvett. Mammaparadokset.

Dagen jeg ikke lo

20150108-_mg_4574Mamma angsten. Den er litt tabu, men i min relativt korte erfaring i rollen så er jeg omringet av mødre som sliter med stress. Hvem skulle trodd at det å være hjemme med tre friske barn hver dag skulle resultere i noe annet enn følelsen av å ha funnet meningen med livet. Jeg forstod det for alvor den dagen Mannen kom hjem og sa:

-How was you day?
-Jeg lo ikke i dag. Ikke en eneste gang. Ikke et knegg.

For angsten er der på ordentlig, og jeg har til nå klart å le vekk det meste. Gravid med tvillinger og en 7-måneder gammel baby i armene: hahahahaha. La Mannen ta doktorgrad og få tre barn samtidig: hahahahaha. Flytte til Canada uten subsidierte barnehager: hahahahaha. Hverdagen: hahahaha. Jeg går rundt med en knute i brystet og et behov for tårer jeg ikke fikser å presse ut ordentlig, så latter er hendig. Om natten vekkes jeg enten av barn eller av meg selv, og sovner ikke igjen fordi det er så mye å tenke på. Jeg savner Norge og mine folk. Jeg savner jobben min. Jeg savner å være herre over egen tid.

-Mindfullness, sier Mannen.
-Fuck off, sier jeg.

Han er jo selvfølgelig inne på noe, men velmente råd går for døve ører når jeg er på døgn 1305 uten fullstendig søvn. Mindfullness, pøh.

Husmødre rundt meg gjør alt fra å røyke medisinsk marihuana til å strikke ustanselig. Jeg prøver å lese the New Yorker sående ved kjøkkenbenken eller strekker nakken mot solen. Eller skriver blogg. Vi finner alle våre pusterom i hverdagskaoset.

Men angsten, den dagen jeg ikke lo, da ingenting hjalp, den var skikkelig fæl. Den dagen, en tirsdag, når mannen er på jobb fra 0600 til 1730, da alle skrek etter det lille ekstra og jeg allerede var tappet for energi. Da Storebror for n’te gang ikke ville høre etter, da klokken var 16 og jeg stod midt i middagen mens Lillebror og Lillesøster hang i hvert sitt bein og ville opp, da smalt det. Hardt. Jeg snerret til barna mine. Som en ulv som ville skremme dem skikkelig. Jeg hadde lyst til å slå og bite, men jeg er voksen og voksne gjør ikke sånt. Så jeg snerret alt jeg orket. Med ville øyne. Mammaulven. Mammatrollet. Hun er fæl og hun kommer plutselig når alle nerver er på høykant, blodtrykket har sprintet i flere døgn og den siste dråpen faller i begeret. SNERR!!!!!! Tre sett trillrunde øyne som ser opp på meg før to begynner å ule og en sukkersøtt smiler og sier:

-Hi, mamma.

Faen. En tur ut på balkongen, lukke døren, noen dype drag frisk luft ned i lungene, returnere til kaoset.

-I’m sorry. I’m sorry. I’m sorry. Mamma er dum. Mamma blir så sliten av og til. Det var ikke meningen å skremme dere. Det er ikke deres feil. Mamma var kjempedum. Unnskyld.

Tre barn i fanget, min lille bukett. Det beste som har skjedd meg og det verste som har skjedd blodtrykket mitt.

To timer senere.
-How was you day?
-Jeg lo ikke i dag. Ikke en eneste gang. Ikke et knegg.

Han hadde ikke fått av seg skoene før jeg forsvant inn på badet, låste døren, tappet badekaret og trykket inn i Google:

Mindfullness.

But why?

nyborg_anonym23

-Nå skal vi gå ut.
-Why?
-Fordi det er fint vær.
-Why?
-Fordi solen skinner.
-Why?
-Fordi det ikke regner.
-Why?
-Fordi skyene er borte.
-Why?
-Jeg vet ikke.
-Can you know me?
-Vite hva da.
-Why the clouds are gone.
-Fordi solen skinner.
-Yes, but why?
-Fordi været har flyttet seg.
-But, why, mamma.

Tjue minutter senere, alle klær på, alle utenfor døren.

-Kom, så går vi til lekeplassen.
-Why?
-Fordi vi kanskje finner noen å leke med der.
-Why?
-Fordi det er der vennene våre går for å leke.
-Why?
-Fordi det er der huskene er.
-Why?
-Fordi nabolaget laget lekeplassen der.
-Why?
-Jeg vet ikke, jeg var ikke med å bestemme det.
-But why, mamma.

Why? Storebror og Lillesøster spør dagen lang, jeg svarer etter beste evne. Why? Det er helt topp at de stiller seg spørrende til ting, men det tærer på energien når det går ned til minste detalj. Hele dagen. Om alt. Så når mannen kommer hjem kan han umulig vite hva som venter han:

-Hi, how was your day?
-Den var grei, men jeg er ganske sliten.
-Why?
-Fordi det har vært en krevende dag.
-Oh, why?
-Fordi jeg har måttet svare på spørsmål hele dagen.
-Why?
-BLÆARGH!

Who is Donald Trump?

Foto: Kristine Nyborg

Treåringen hører etter på et halvt øre. Han kan sitte rolig og leke mens jeg står i gangen og med økende crescendo sier:

-Storebror, kan du kle på deg?
-Storebror, kan du vær så snill å kle på deg?
-Storebror, småsøsknene dine har kledd på seg helt selv, kan du kle på deg?
-STOREBROR, KLE PÅ DEG!

Før jeg står over han og sier:

-Storebror, er ørene dine fulle av frosk? Kan du kle på deg. Nå.

Argh. Blahrg. Mindfullness, mindfullness, mindfullness, yoga. Mens barna ikke hører på meg, prøver jeg å høre på radio. CBC, Canadas versjon av NRK, har noen helt fantastiske radioprogram som jeg nesten aldri får med meg grunnet barnelyder, men hver halvtime kommer nyhetene på. Stort sett den samme nyhetssendingen hele morgenen. Hvis radioen står på lenge nok får jeg med meg alle nyhetene i bruddstykker før vi forlater huset. Jeg har ikke tenkt så mye på hva barna får med seg, helt til treåringen sa:

-Who is Donald Trump?
-Oi. Ja. Hm. Han er en tøysete mann som sier mange dumme ting.
-Someone should talk to him, so he doesn’t say that anymore.
-Ja, men han liker ikke å høre på hva andre sier.
-Maybe if someone talked to him, if someone says stop doing that.
-Det ville vært fint, men han hører ikke etter. De har prøvd.
-Maybe he has frogs in his ears.

Og med det sier vi takk og farvel til radioen og sparer barna for tøysete politikere og andre lumske ting over FM nettet.

Tidsklemme-Brød

nybaktbrod.jpg

En ting jeg er nesten umenneskelig stolt over å ha fått til er nybakte brød. Til frokost! På hverdager!  Jeg har funnet en metode som er forenelig med en tidsfattig mamma i tidsklemme. Barna får hjemmebakt brød omtrent hver dag, noen ganger til og med rykende ferske. Dette koster omtrent 30 minutter med arbeid, fordelt over tre økter. Ca 10 minutter hver 12. time hver tredje dag. Helt ok.

Del 1: Kl 0700-0710 (mens barna spiser frokost): Blande sammen første del av deigen.

Del 2. kl 1930-1940 (etter leggetid): Blande sammen andre del med første del av deigen.

Del 3: kl 0600-0610 (mens barna leker før frokost): Sette på ovnen og fordele deigen i tre børdformer. La dem stå til ovnen er varm.

kl 0630-0715: Sette inn i ovnen. Steke brød. Servere til frokost.

Med litt ost og en fersk kopp kaffe er dette en fin start på dagen, selv om brødskiva spises stående og kaffen blir glemt på kjøkkenbenken.

Oppskrift nedenfor. Den er fritt tolket fra Sissels grovbrød Trines Matblogg. Takk Trine. Og Sissel. Min versjon har nesten ikke noe gjær så den kan heve over natten.

DEL 1, bland sammen:
250 gram frø i miks. Jeg bruker det jeg finner. Ofte litt linfrø, kanskje noen solsikkefrø (ikke kjerner) eller gresskarfrø.
100 gram havregryn.
400 gram grove melsorter, enten som blanding eller bare grovt hvetemel.
9 dl vann.
La stå til du har tid til neste del.

Del 2, bland sammen med DEL 1:
1/2 teskje tørrgjær røres ut i
2 dl kaldt vann sammen med
1 teskje maltekstrakt eller honning (jeg glemmer dette 50% av tiden, det har gått bra)
Ca 900 g fint hvetemel. Jeg blander i mel til deigen slutter å være kjempe klissete.

Del 3:
Skru på ovnen, 220 grader
Del opp deigen i tre emner og legg dem i smurte brødformer, glatt dem ut med litt vann og la dem stå på kjøkkenbenken til ovnen er varm.
Stek i rundt 45 minutter. Bank på brødene, hvis de høres hule ut er de nok ferdige.