Skrekk søvn

Foto: Kristine Nyborg

Søvn. Foreldres beste venn. Søvnen er en pause. Den helbreder. Lykkerusen når kroppen innser at den får lov til å hengi seg til søvnens kraft, det øyeblikket du gir kroppen tillatelse til å gjøre det den aller helst vil: sove. Det er så godt. Nybakte foreldre må hele tiden tvinge kroppen til å holde seg våken og våkne når den ikke vil det. Døyve smerten som oppstår når kroppen går i måneder og år uten en skikkelig hvil. Søvnløshet er tortur. Heldigvis sover våre barn ofte helt til kl 0600. Uavbrutt søvn i minst seks timer hver natt, dagene med babygråt og nattevåk virker som et fjernt minne. Hver dag rundt kl 22 lister jeg meg inn på rommet deres, brer dynene over dem og blir varm i mammahjertet mens jeg lytter til den gjevne pusten av stille barn. Søvn. Den fine stille tiden som gjør alt bråket overkommelig.

Så, med hodet på min egen pute kjenner jeg suget etter søvnen og gir meg hen. Vekk fra alle gjøremål, angst over ugjorte ting og inn i drømmeland. Og der. En skygge. Et ansikt. TO ØYNE.

Barn er kanskje harmløse og søte på dagtid, men når de står ved sengekanten og stirrer deg våken er de DRITSKUMLE!

-Mamma, I’m sleeping here!

Truck.

 

Advertisements

Nye voksne

2015-11-03-16-30-51-1

Vi bor ved et universitet. Jeg låner det når jeg skal jobbe og barna er hjemme med Mannen. I dag er en sånn dag. I dag er også første skoledag. Tusenvis av nye studenter på terskelen til å bli voksne med forundring i blikket og en slags vilter spenning i øynene. De vimser rundt og leter etter klasserom, smiler om kapp med nye venner og har verden for sine føtter. Jeg husker det. Jeg var 19, fløy så langt bort jeg kunne og fant en ny selvstendighet 8334 km hjemmefra. Det var skrekkblandet fryd og jeg kunne ikke vært gladere for å bli kvitt alle foreldrereglene. Nå tenker jeg: stakkars mamma. For i dag, mens disse nye voksne tråkker rundt i gangene på et universitet langt hjemmefra, sitter sikkert like mange mammaer hjemme på tomme barnerom og gråter ned i forlatte kosedyr mens de lurer på hvor tiden gikk. Merker jeg gruer meg litt allerede.

Husmorfeminismen

Skygger er fine for Œ fange anonyme barn. Foto: Kristine NyborgJeg stakk hodet ut og folk flokket til med både hurrarop og øks. Mest hurrarop, takker og neier, men også synsing fra at jeg drev med barnemishandling fordi barna mine ikke fikk gå i barnehagen til at jeg er kåt og uansvarlig fordi jeg fikk fler barn enn økonomien tåler. Vet ikke hvor rike disse leserne er, men heldige er de som har 22 000 kr i måneden til barnehagesosialisering. Lekeplassene her er heldigvis gratis og fulle av barn med mødre og noen ganger fedre i samme situasjon så vi får nok sosialisert oss. Heia ytringsfriheten!

-Don’t feed the trolls, honey, sa Mannen og gikk å la seg. Neida, joda.

Det eneste jeg ikke kunne børste av meg var anklagen at jeg skyter feminismen i foten. Jeg tar ikke selv tittelen feminist, kjenner så mange flotte kvinner som gjør mye for våre rettigheter og den tittelen har de fortjent. Som jeg sa i innlegget, dette var et valg vi tok sammen. Mannen og jeg. På sikt er det best at han fullfører studiene mens jeg jobber på når jeg kan. Heldigvis har jeg en jobb hvor dette lar seg gjøre så lenge han er fleksibel når jeg må dra på tur. Kanskje får jeg ikke jobbe fulltid, men jeg kan trygt overlate mine tre barn til deres far og vite at de er i trygge hender. Dessuten vasker han klær, tar oppvask, trøster natteskrik, vasker hus og er like mye pappa som jeg er mamma. Det lar seg vel gjøre å aktivisere barn, lage middag, holde hus og samtidig være enig i at kvinner skal få velge. Jeg fikk valget. Jeg valgte. Det er feminisme anno 2016.

Og husmoren! Hun har jeg slått et slag for før, uten at jeg synes noe om ordet husmor.

Om en måned begynner jeg i min nye hjemmeværende rolle med karriere på si, og det er jeg faktisk stolt av. Jeg skal skrive mer om det og andre ting. Når jeg får tid.

Bye-bye, barnehagen…

IMG_7733

Sosiale medier myldrer av første skoledag, barnehagestart og foreldres emosjonelle farvel til sine små. Her også. Bare motsatt. Sist søndag tok vi valget og sendte oppsigelse til barnehagen, 22 000 kr i måneden er for mye. Brorparten av Canada har enda ikke oppdaget hvor flott det er med subsidierte barnehager. Dette var et valg fylt med tårer og tvil. Farvel til egentid, fra 1. oktober blir jeg hjemmeværende trebarnsmor på fulltid. Noen kaller det husmor. Jeg hater det ordet, det er så ladet med stigma. En hånd på stekepanna, en unge på armen mens to andre river i skjørtekanten. Vasken på kjøkkenbenken, vinen i skapet. Stort smil om munnen. Jeg må innrømme at dette bildet passer, jeg har ofte en hånd på stekepanna, en unge på armen og to som river i buksebeina. Vasken står ubrettet i kurven på gulvet, men jeg har ikke et stort smil om munnen og vinen er urørt i skapet for jeg orker ikke unger i bakrus. Husmor. Ordet gir meg frysninger, et bilde av den ulærte kvinnen som ikke kan annet enn å være nikkedukke til mannen sin. Så fikk jeg tre barn på rappen og sa ja til å flytte til et land med stive barnehagepriser. Sa ja til at Mannen skulle få fullføre studiene sine. Jeg sa ja, og nå står vi ved et veiskille: Enten gir jeg opp min karriere som fotojournalist, finner en stødig, lønnsom jobb, og bruker hele lønnen på barnepass. Tidsklemme. Eller jeg er hjemmeværende frilanser ansvarlig for å aktivisere tre små. Tidsfattig. Vi gikk for det siste. Detaljene bak bråkete ettermiddager, søskenkrangling og mangel på egentid blir kanskje diffuse når jeg om tjue år tenker tilbake på denne tiden med barna. For selv om smilet ikke er der når jeg står på kjøkkenet og sjonglerer mat og barn, så er det der når jeg legger meg. Når jeg våkner. Når de våkner. Når de ler. Når de klarer noe nytt. Når de leker sammen. Når de bruker feil ord. Når de bruker rett ord. Ikke husmor, men husholdningssjef med pedagogisk ansvar for underholdende lek og frihet til å reise på oppdrag når kjøkkenkontoret blir klaustrofobisk. Det er avtalen med Mannen.

Threenager

20160426-_MG_8445Engelsk er fantastisk, det finnes et ord for alt. Storebror er blitt threenager, og til tross for manglende erfaring med tenåringer aner jeg en liten forsmak. En god dose vilje blandet med noe trass og en dæsj mestring.

-Vil du ta på deg skoene?
-Nooooooo.
-Vil du til lekeplassen?
-I want it.
-Ok, så ta på deg skoene.
-I don’t want to.
-Skal jeg ta på deg skoene?
-No, me do it.
-Ok, her er skoene, vi venter på deg.

Han hiver dem bortover gangen før han legger seg flat og hyler inn i parketten.

-I don’t want to!
-Neivel, skal jeg ta på deg skoene?
-No, me! I want to do it.
-Ok.

Jeg henter skoene.

-Her, ta dem på.
-No you do it.

Skoene er omsider på og ut til heisen, hvorpå en liknende runde følger når det gjelder trykking av heisknapp. Alt til den øredøvende egenkomponerte operetten Misnøye Lillesøster har øvd på i halvannet år.

-Skal vi gå til lekeplassen?

Storebror tar tak i gelenderet i heisen, henger ned etter armene, studerer seg i speilet og sier:

-Don’t talk to me.

Threenager.

En kaffepause

20160412-_MG_6993Jeg tok en kaffepause. Mens jeg venter på inspirasjon, vil jeg gjerne sitere min yngste sønns ord for lastebil. På engelsk heter det truck. Han sitter blid i vognen, smiler bredt med smilehull på hver side, vinker til forbipasserende, peker henrykt ut i luften og skriker:

-FUCK!

 

Alaska

e20150306-KNY_4251.jpgJeg elsker Alaska. Her har jeg bodd, lært å elske naturen, møtt Mannen som er pappa til mine barn og hatt eventyr jeg kan leve lenge på. Nå er jeg her i drøye to uker for å følge Iditarod, et løp som går 1600 kilometer gjennom en delstat uten veinett. Det er en opplevelse av de få, og jeg er heldig som fikk gjøre det i både 2007 og 2008. Nå er jeg her igjen, på løypa, og på bloggen til UTE skal du få jevnlige oppdateringer.

Det jeg ikke hadde regnet med da jeg plutselig fikk denne store dosen frihet var at jeg skulle savne barna så mye. Så her sitter jeg med min tredje kopp varme kaffe og skulle ønske barna var her også. Så de kunne få oppleve alle disse hundene, og le sammen med meg over hvor komisk det er å se hunder med solbriller. God mandag!